Den siste tiden har Lilie fått prøvd seg på fjellet sammen med Kompis, og hun har vært med opp i fugl i noen situasjoner uten at dette tilsynelatende har vekket all verdens interesse. Fokus har vært rettet mot pappa, der han flyr av gårde så snøføyka står. I går bestemte jeg meg for å ta henne med en tur i skogen alene, for å se om hun kunne få litt mer vilje til å gå litt på egenhånd. Og jo da, hun begynner å teste seg selv på hvor lenge hun tør å slippe meg av syne, men det er fremdeles en del stopp og ikke all verden til kontinuitet i det hun holder på med. Men så kommer vi inn i litt tettere skog og da blir det litt mer interessant å utforske ting, fart og intensitet bedrer seg betraktelig og det ligner på et bevisst motvindsøk. Vi finner ferske spor etter en storfugl og hun lukter litt på det før hun raser videre. Noen hundre meter lenger fram blir hun plutselig borte for meg, kanskje et minutt eller så, og jeg går for å se hva som foregår. På tur opp til der hun forsvant kommer plutselig en tiur brasende ut av skogen, og der, rett foran meg står en liten strihår i stand og kikker intenst etter den digre fuglen som braser av gårde. Det er litt magi i slike øyeblikk, og et bilde blir lagret i hjernen min for evigheten. Hun raser ikke av gårde etter fuglen, men lukter litt på setet og beitesporene etter den, for så å forsvinne på nytt. Jeg trasker etter og finner den vesle jegeren i ny stand i det enda en tiur bakser av gårde. På ny står hun rolig og kikker etter fuglen. Dette er den store dagen. Lilies første stand. Etter slike opplevelser går man hjem!!
I dag bare måtte jeg ta henne en liten tur i skogen for å se om gårdagens hendelser hadde satt spor. Og gjett om. Hun flyr av gårde som en virvelvind og er skikkelig intens og til dels meget bevisst i søket sitt. Og plutselig står hun i en intens stand der hele den vesle kroppen sitrer i spenning. Når jeg kommer opp til henne ser jeg at det et ferskt sete etter en hare, men likevel, det var en skikkelig spikerstand. Senere får vi en ny stand på tiurskit under et beitetre. Denne avanserer hun på, før hun løser ut av seg selv. På tur heim støkker vi et par ryper i medvind, uten at hun får med seg dette. Men sporene finner hun og blir skikkelig ivrig på disse. Halen går som en hjulvisp, så det er tydelig at interessen for fugl i ferd med å vekkes for alvor.
Finnes det noe som er mer moro enn å være tilskuer til at en unghund er i ferd med å våkne? Neppe. Som jeg gleder meg til fortsettelsen. Må vel regne med at det blir en nedtur eller to, men så kommer det plutselig en opptur igjen. Det er de jeg leter etter og tar vare på.
Til slutt vil vi ønske alle våre valpekjøpere og andre hundevenner et riktig godt nytt år, og håper at alle får oppleve slike øyeblikk.
